Peter Esdaile, utstillingsprosjekt “Reisebrev” åpner lørdag 1. oktober kl 14 i Gulden Kunstverk www.guldenkunstverk.com

“REISEBREV”
separatutstilling maleri, fotgrafi og reisebrev (denne bloggen og andre reisebrev på Gulden Kunstverks hjemmeside www.guldenkunstverk.com)
Velkommen til åpning lørdag 1. oktober kl. 14 (Kafé Elvebakken er åpen fra kl 12)
NRK journalist Ole Torp holder foredrag. Den amerikanske folkesanger Jared Booth spiller. www.jaredbooth.com
En utstilling i ord og bilde
Denne utstillingen handler om en norsk kunstners sterke møte med USA.
Billedkunstner Peter Esdaile flyttet til Madison i delstaten Wisconsin for fem år siden. Han har de siste årene jevnlig sendt reisebrev til sine venner og forbindelser i Norge. Utstillingen blir en vakker og samtidig sterk billedfortelling av en norsk kunstners liv i USA.
Peter Esdaile er en meget observant og fintfølende billedkunstner som også har et imponerende skrivetalent. Maleriene og fotografiene i kommende utstilling er på hvert sitt vis visuelle refleksjoner og observasjoner over hendelser, både i nåtid og fortid, ja, kort sagt, de lag av erfaringer som har bygget seg opp gjennom en 5 års periode.

Det har også blitt bortimot 30 reisebrev. Her, utdrag fra ett av dem:
Som menneske og observatør foretrekker jeg ikke nødvendigvis de enkle løsninger, men trekkes derimot mot kompleksiteten i både kunsten og samfunnet. Noe av det beundringsverdige ved Amerika – med alle sine feil, sitt dysfunksjonelle politiske system, sine ekstremister og mediegalninger, sin immanente og åpenlyse vold, sine løgner, korrupsjon, motsetninger;- ja,sin blodige historie, både utenriks og innenriks – er nettopp dette utrolige etniske og rasemessige mangfoldet som landet har utviklet – nærmest på tross av alt – gjennom fremskritt som tilbakeskritt, og,- ikke uten kamp, smerte, sorg og modning.
Dette er for meg en av de vakreste og mest unike sidene ved det amerikanske samfunnet: denne multietniske, multikulturelle, multirasiale mosaikken som utgjøres av litt over 300 millioner mennesker. Kunne de bare se det selv, være stolte av det og løfte frem dette fargerike, brokete lappeteppet.
Utstillingen er meget aktuell og viktig i dagens debatt om betydningen av det flerkulturelle i samfunnet. Det norske folk fortjener å bli bedre kjent med Peter Esdaile samfunnsengasjerte kunst.
Ved å gå inn på Peter Esdailes blogg http://esdailereisebrev.wordpress.com/ kan du lese hans aller siste reisebrev: “Om Lumber Jacks, Pow wow, tragedien i Norge, samt historiens synkronisitet” og andre brev fra 2011. Tidligere reisebrev er tilgjengelig på nett ved å klikke på linkene nederst på siden.

Utstillingsplakaten

“Om Lumber Jacks, Pow wow, tragedien i Norge, samt historiens synkronisitet.”

Når man reiser 6 timer mot nordvest i Wisconsin endrer landskapet seg, ikke dramatisk, men på måter som avgjort bidrar til at man kjenner seg i en annen del av staten. Det blir mer kupert, og terrenget stiger hele veien nordover mot Lake Superior, især etter å ha passert den mellomstore byen Aux Claire, som ligger omtrent halveis mellom Madison i sør og Hayward i nord ,som også var målet for denne reisen. Den brede Interstate 94 åler seg vakkert fremover og oppover i landskapet og gjør selve kjøringen til en opplevelse.
De mange åkrene med soyabønner og mais i sør er ikke lenger å se i samme utstrekning og der de finnes er maisen kommet langt kortere i sin vekst. Bondegårdene med de typiske låvetak med brutte gavler er ikke lenger så velpleide, malingen ofte avskallet, i tillegg til andre tydelige tegn til forfall: rustne harver og gamle biler som ligger henslengt på tunet. Man opplever med andre ord en økende avsideshet og mer karrighet både når det gjelder natur og bosetning. Når vekstsesongen her er kortere henger det selvsagt sammen med de lengre vintrene, ja dypfrosne vintre med mye snø og ofte sterk vind.
Man observerer også færre kyr. Følgelig en mer begrenset melkeproduksjon, og det Wisconsin faktisk er mest kjent for: en rikt utviklet osteproduksjon. Wisconsin er ”Ostestaten” i USA. Under reisen reflekterte jeg derfor til stadighet over hva folk der oppe kunne leve av . Det skulle vi snart finne ut.
Først et historisk tilbakeblikk:
Den gangen, på 1800-tallet, da yankeer og ”europeere med jordhunger”, svært ofte nordmenn , skuet mot det enorme innlandet mot vest og etterhvert som jernbaneselskapenes nye toglinjer ble utbygget vestover, fikk de som var villige til å være med på ”eventyret” , i pakt med den såkalte Homestead Act , tildelt 65 hektar med land, dvs. dette gjaldt vestsiden av Mississippi. Østenfor muligens noe mindre. Klarte nybyggerne i løpet av 5 år å drive og dyrke den fruktbare jorda så var den å regne som en gave fra føderalregjeringen. Ca 40 % av de som søkte om tildeling oppfylte kravene og fikk beholde jorda. Litt av en gulrot for mange og et kraftig incentiv til å få ”befolket” landet der det etter yankeenes og europeernes oppfatning kun bodde ”savages”. Dette skjedde følgelig , i begynnelsen, ikke uten alvorlige konflikter med med urinnvånerne, indianerne, som hadde bodd her i Wisconsin i tusenvis av år. The Foxes hadde allerede blitt fordrevet fra Detroit-området i dagens Michigan og presset vestover til Wisconsisn. En annen stamme fra staten New York var allerede emigrert til Green Bay, litt lenger nord i Wisconsin, ved Lake Michigan. Videre hadde man stammene The Ho Chunks eller the Winnebagos, The Potawatomis, the Chicapoos, The Menominees, og lenger nord, over i Canada, the Ojibwas, eller som i USA også blir kalt the Chippewas , og der alle, mer eller mindre systematisk, for å si det brutalt og enkelt, ble dels fordrevet videre mot vest og dels utryddet, nærmest som utøy, av den amerikanske staten. Det som dessverre gjorde dette enklere for føderalregjeringen var at endel av disse stammene lå i krig med hverandre. Det var derfor lett å bygge allianser via splitt og hersk-metoden.
Det sørlige Wisconsin, som før det ble erklært stat var del av et større Territory, ble først annektert fordi her var klimaet varmere, med fruktbar jord og lang vekstsesong . Norske bønder kunne stolt, etter noen år med hardt arbeide, skrive hjem om en firedobling av avlingene sine. Dette trakk selvsagt flere over fra Fattig-Norge. I den lille byen Stoughton, 20 minutter sør for Madison, er visstnok en stor del av innbyggerne etterkommere av nordmenn utvandret fra en liten Vestlandsbygd i Sognefjorden! Litt av en kontrast fra å leve på en karrig skrent i en norsk fjellbygd til de uendelige sletter med svart, dampende fruktbar jord i Sør –Wisconsin! Riktignok måtte det først ofte nyrydning til da det enten var skog eller myr over store områder.
Jorda i sør ble etterhvert opptatt og de som emigrerte senere måtte ta til takke med å bosette lenger nord, i langt mer skoglendte områder. Det fortelles historier om folk som ikke klarte omstillingen, ensomheten, den nagende hjemlengselen til Norge, de enorme avstandene den gangen uten gode veiforbindelser, det tøffe klimaet om vinteren , og som derfor, rett og slett, bukket under, mentalt som fysisk.
Etterhvert skulle en annen lukrativ virksomhet vokse frem i nord: skogsdrift. The White Pine, den hvite furuen , ble etterhvert som det nye USA ekspanderte, en enormt viktig vare i forbindelse med husbygging, broer etc. Sagbruk og høvlerier ble etablert mange steder og nordmenn, ofte unge, enslige, sterke menn fra Østlandet , ble, via annonser, ettertraktet arbeidskraft med sine ferdigheter som fløtere og tømmerhuggere rundt Glommavassdraget.
Hayward med sine rundt 2000 innbyggere er således bebodd av mange innvandrede nordmenn , hvilket byen også bærer preg av. Her arrangeres Amerikansk Birkebeiner. De norske mytene holdes i live, en butikk med troll, gjeitost, Freia melkesjokolade og lusekofter er godt innarbeidet. Kvinnen bak disken pekte stolt på et Norgeskart på veggen for å vise hvor hun stammet fra. Det var blitt med mytene og historiene. Hun hadde aldri fått mulighet til noen tur ”over there”.
I tillegg til skogsdriften er jakt, fiske og turisme viktige næringer. Det sistnevnte en virksomhet i vekst, da det finnes et utall av flotte innsjøer med mye fisk.
The Muskie, en gjeddeart, kan ofte bli på over 30 kg. På vannene finnes et rikt fugleliv med traner og den stedstypiske og sjeldne The Loon, en andetype som er usedvanlig vakker med sin svarthvite, intrikat dekorerte fjærdekor og underlige røde øyne. Her er enorme skoger med vilt, bl a finnes en overhyppighet av en albinoshjort som riktig lyser opp i skogen der den ferdes.
Ja, skogene her er så vide og øde at de kunne minne en om Trysiltraktene og Østerdalen. Synet ga meg et streif av melankoli som store skoger ofte kan gjøre: det tette, dypgrønne mørket, ugjennomtrengeligheten, det manglende utsynet.
Etter en halv times tur gjennom dette skogslandskapet kom vi frem til Lakewoods Resort, et hundreårgammelt hotell grunnlagt av ekteparet Gladys og Hans Rasmussen og som siden har blitt drevet av generasjonene etter dem. Talende portrettfotos på minnetavlen forteller om robuste, viljesterke ansikter. Her bodde vi i tre netter med flott utsyn over Namakagon-innsjøen , med alle sine smale sund og avkroker. Et yndet sted for padlere og sportsfiskere og nå , med den siste utvidelsen bakenfor anlegget, – et sted for golfentusiaster.
Man merker, så snart man er kommet vekk fra det progressive, fargerike og lettere eksentriske Madison , at mentaliteten nordover i Wisconsin er en annen. Her preges livet ofte av er en barsk machokultur, ofte med mannlig overvekt på grunn av skogsdriften og den litt ensformige hverdagen, der våpen og pickups er like selvfølgelige innslag i hverdagen som øl og drikking i småbyenes barer i helgene. Man observerer store oppslag som ”God bless America” side om side med pågående markedsføring fra NRA (National Rifle Association.)
Slike innslag, parret med andre tydelige tegn til en noe trang småbymentalitet bidro til at jeg følte et snev av fremmedgjøring og kjente meg ikke mye fristet til å komme tilbake.
Og, – jeg forsto mer hvorfor Scott Walker kunne bli valgt som guvernør.
MEN, vi var da heller ikke primært kommet for å oppleve dette, men noe helt annet, nemlig en Pow Wow.
Riktignok , før jeg forteller om dette fikk vi kvelden før med oss noe av denne barske kulturen, ved å bivåne en times Lumber Jack -underholdning, utført av 4 spreke karer som svingte finslipt øks , langsag og motorsag, klatret lynraskt opp i trestammer, kappet trær med øks, balanserende på greiner et godt stykke over bakkenivå og løp på tømmerstokker i vannet med en kraft, eleganse og balanseevne som var helt imponerende. Det hele var veldig underholdningspreget, med mange innslag av litt lavpannet humor, nærmest for å understreke at tømmerhuggere ikke alltid hadde så veldig mye mer mellom ørene enn mot, styrke og dristighet.
Dagen etter var målet å finne frem til den annonserte Pow Wow’en i nærheten av Kasinoet Lac Courte Oreille. (Som kjent, spor av franskspråklige navn finnes hyppig i Wisconsin, som forøvrig en gang het Ouisconsin) Etter mye leting fant vi frem til det litt bortgjemte stedet i skogen der indianerne fra Ojibwa-stammen var møtt frem til en ”Honor the Earth”- seremoni som skulle vare i tre dager.Ojibwaene er en stor og utbredt stamme som også finnes, som nevnt, i Canada. Deres eget språk lever fortsatt, men snakkes nå mest av stammens eldre.
Vi kom akkurat tidsnok til åpningsseremonien med sikkert et par hundre indianere i alle aldre, fra barn til eldre høvdinger, kvinner, unge og gamle, som entret den sirkulære , delvis overbygde rotundaen, akkompagnert av trommer og sang . For et utrolig skue! Drakter i diverse fasonger og farger, fra rødt, oker til turkis, samt kompliserte fjærpryder som fikk dem til å ligne store fugler! Det er vanskelig å beskrive frodigheten og fargerikheten i alt dette. Jeg har derfor valgt å legge ved bilder.
Trommingen var overraskende primitiv og enkel, kun repetetive slag utført av 5 menn rundt en svær paukeaktig tromme. Alle slo med, stor kraft, hver sin gang med en lang buet trommestikke. Vi opplevde dette som en energisk, kraftfull, dunkende jordpuls akkompagnert av en litt messende , nærmest dyreaktig ,skjelvende halvtonessang i det øvre toneleiet. Det hele drev danserne fremover i sine litt stakkato bevegelser ,som avgjort minnet om dyrs bevegelser , og dette ikke bare på grunn av draktene. Ikke minst gjorde det inntrykk å se små barn helt ned i 7 års alderen danse i full mundur med de samme presise, grasiøse bevegelser. Tykke barn, tynne barn, barn med briller. Vakre mennesker med mørkt blikk og svart hår i denne Ojibwe-stammen , selv om mange er blitt overvektige som resultat av usunn mat og en mer passiv livsstil.
Vi smakte selv på deres favorittrett, det såkalte Fry Bread. Godt, som en stor smultring, men med mye fett og sukker.
Det å se folket her , med stolthet, holde fast ved og hedre sin opprinnelige kultur var en dypt rørende og gripende opplevelse.
Noen hvite dansere var også med og danset like suggestivt som de innfødte. Konferansieren gjorde også inntrykk. Han snakket om forsoningen gjennom år, tiår, ja lenger tilbake, og alt det som i dag knytter alle amerikanere sammen, om Ojibwaenes heltmodige innsats i USA’s kriger, om lojalitet, om identitet og om den bue av erkjennelse og og finslipt modning og harmonisering som spennes fra den ofte lite vakre fortiden til nåtiden.
Hva lever så indianere av ?
Mye dreier seg om spillekasinoet her, som andre steder hvor det bor mange indianere. Spillekasinoer er over hele USA blitt indianernes nye, sikre inntektskilde. Og man forstår dem. De ble fratatt det meste, kraftig desimert, tvangsflyttet til de mest karrige og forurensede områder, der de i dag bor i sine Nations, eller Reservations. Noen hevder litt odiøst at de slik, nå i dag, ”tar skalpen på den hvite mann”: mange hvite, særlig eldre amerikanere er blitt “hektet” og kan lett ende opp med å spille bort sin magre pensjon i disse ofte overdådig utstyrte etablissementer med fristende god mat og drikke. Det snakkes om svære inntekter i kasinoene som ofte pløyes inn i reservatene igjen med det formål å hjelpe unge Native Americans med midler til fremtidsmuligheter, bl. a stipendier til utdanningsformål. Men, selvfølgelig er de også hardt rammet av resesjonen. Det snakkes det lite om.
Nemesis, Besøkelsestid? Ja kanskje. Men, som sagt, man kan ikke annet enn å forstå dem.
Noen dager senere. Vi er vel tilbake i Shady Wood Way. Den nærmest kvelende hetebølgen setter midlertidig en liten demper for all dypere tankevirksomhet. Jeg vet bare at strømregningen neste gang blir stiv da husets kjøleanlegg går for fullt.
Så, den 22 juli kommer nyhetsbomben fra Norge som også slår oss helt ut: en ung mann har gått til angrep på nasjonen Norge med et lenge oppdemmet hat mot det flerkulturelle, særlig muslimske Norge. Selv om vi er langt unna flimrer bildene fra nettsidene. Man ligger søvnløs, gråter og tenker på denne ufattelige ondskap uført av ett menneske! Som i en horrorfilm hinsides fatteevne utspilles scenene på nytt og på nytt. Det vil ta tid å bearbeide dette. Jeg fikk bekreftet at alle våre nærmeste hjemme var i god behold.
Jeg skjelver ved tanken på hvilken visjon han har for det norske samfunnet og at ofte ,unge, ensomme menn i en viss alder går rundt med slike forskrudde tanker og et slikt oppdemmet hat. Det viser seg at mannen har hentet mye inspirasjon fra amerikanske hvite ekstremister og fundamentalister, som jo er skremmende. Dette problemet må møtes med mot og åpenhet og ikke hevnlyst og heksejakt, hvilket vi har klart helt strålende. Jeg blir bare rørt og stolt av å lese Kronprinsens tale og å være vitne til hvordan det norske folk og lederskap, fra Konge, Dronning til statsminister, har taklet og uttrykt seg om situasjonen. Statsminister Stoltenbarg holdt i går en eksemplarisk god og historisk tale. (Er det et tankekors at det kun under slike sjeldne hendelser, er mulig?) Det viser i allefall hvilken leder vi har i slike ekstreme situasjoner. Han har nå vist seg som stor statsmann, ikke bare politiker og statsminister og vil bli husket i generasjoner, ikke bare i Norge.
Og , motsatt, er jeg beskjemmet og provosert over hvordan Fox News og Mainstream Media her bortehar referert hendelsen. Men ,med deres notoriske løgnaktighet kan man ikke forvente annet. En terrorist er , per definisjon muslim , ikke hvit og kristen. Det man statistisk vet er at de fleste terrorangrep her borte er blitt utført av hvite, kristne fanatikere.
Glen Beck refererte til hendelsen som ”Hitlerjugend som drev med skyting på en øy der borte.” Det finnes ingen grenser for hva en som han kan si. Ingen unnskyldning eller beklagelse. Fox News er ingen nyhetskanal, men et propagandaverktøy for republikanerne, men dette er jo gammelt nytt.

Likevel, ja på tross av dette, er noe av det beundringsveridge ved Amerika, med alle sine feil, sine galninger, sin immanente og åpenlyse vold, sine løgner, korrupsjon, motsetninger, sin blodige historie, både utenriks og innenriks, nettopp dette utrolige etniske og rasemessige mangfoldet som landet har utviklet, nærmest på tross av alt, gjennom kamp, smerte, sorg og modning.
Dette er for meg en av de vakreste sidene ved USA, denne multietniske, multikulkturelle, multirasiale mosaikk som utgjøres av litt over 300 millioner mennesker. Kunne de bare se det selv og være stolte av det!
Jeg hørte et interessant innslag på radio her en dag, et intervju med en ung mann som hadde reist med sin kone i sydstatenes USA nylig. Han fortalte begeistret at atmosfæren der , idag, var totalt annerledes enn for bare noen tiår siden. I dag har man et langt friere, åpnere samfunn, det finnes flere vennskap og ekteskap på tvers av raser enn noen gang. For mange unge er dette ikke noe tema i det hele tatt. Selvfølgelig finnes store problemer, mye forsterket av resesjonen.Man vet bl. a at arbeidsløsheten blant unge svarte menn er skyhøy, opp mot 50 prosent som f.eks i Harlem.
Likevel, er det ,eller var det før krisen slo til, det man må kalle fremskritt. For 50 år siden ble svarte til stadighet angrepet av politi med hunder, sparket, skutt, spylt av vannkanoner, brent inne på busser hvis de protesterte mot rasediskrimineringen. I dag er dette et tilbakelagt kapittel. Man fikk Civil Rights Act. Historien er med respekt og pietet dokumentert i flotte museer og i minnesmerker i tidligere voldelige byer som Selma, Birmingham og Atlanta. På motellet der Martin Luther King ble skutt er det blitt museum og han har fått en egen nasjonal minnedag. Dette gir i seg selv et viktig budkap: at historien ikke må glemmes, for når den glemmes over tid må man dessverre ofte gjenta den.

Jeg vil så tillate meg å gå 140 år tilbake i dette lands historie. Neste sommer blir det 180 år siden. Den 21 og 22 juli 1832, foregikk sluttkampen i den en såkalte Black Hawk War som varte i 4 måneder her i Sør-Wisconsin. Etter dette var slaget ugjenkallelig tapt, de hvite settlerne fikk det som de ville, indianerne ble drevet bort fra sitt land, videre mot det karrigere vest, i staten Iowa som forøvrig senere også ble tvunget til å avstå svære områder, som kompensasjon for utgiftene staten hadd hatt ved å bekjempe høvdingen og hans hær! Dette kalt ”The Black Hawk Purchase.”
Vel , tilbake til Black Hawk, på Wisconsin Heights, den 22 juli, der han sto med sine ca 130 mann, ansikt til ansikt med fienden , etter det militærhistorikere kaller en briljant strategisk innsats, nemlig etter i 4 måneder å ha holdt stand mot og lurt majorene Dodge og Henry’s hærer, vært på flukt på smale skogsstier i den tette underskogen som fantes overalt den gangen; kjempet, lidd og ikke minst sultet . I tiårene forut hadde de gitt avkall på landområde etter landområde, ofte grovt mye større enn de trodde det var blitt enighet om. Deres eksistens ble raskere truet enn de var rede til å bearbeide mentalt. Black Hawk ble rimelig nok sjokkert over hvit kynisme, grådighet og lureri .
Så sto de der, som sagt, 200 yards fra hverandre , på Wisconsin Heights , ikke langt unna Madison, der Black Hawk kunne ha oversikt to veier: både, med sine menn holde stand mot fienden lengst mulig, som i antall var dem langt overlegne, med sine over 700 mann. Samtidig kunne han holde utkikk mot sin egen stamme der nede ved elvebredden, se at de kom seg i sikkerhet, kvinner, barn og eldre som nå la på svøm og padlet på primitive flåter for å nå den andre siden av Wisconsin River.
En heroisk handling som lyser i hans ettermæle. Ikke minst ogsaa fordi hoevdingen da var 65 aar
Sluttkapitlet ender ikke der, dessverre skulle de gjennomgå enda flere grusomheter og fornedrelser før det var helt over i Wisconsin. Det siste slaget, som fant sted i begynnelsen av august samme sommer , der Black Hawk med de krigere han hadde igjen,( han mistet 68 , de hvite to) kjempet for livet og der stammens medlemmer, eldre , kvinner og barn var på vei ut i elvevannet og simplethen ble plaffet ned av general Atkinsons soldater fra bredden . Som om ikke dette var nok så kom elvebåten ”The Warrior” nedover elven fra nord. Soldatene ombord, som var temmelig beruset , fikk den perverse innskytelse å ønske å plaffe ned de svømmende indianerne, -som om de drev en regulær andejakt. Slaget , eller massakren ble kalt “The Battle of The Bad Axe”.
Så hopper jeg raskt tilbake til nuet. Jeg vil avslutte med et brev som kom den 22 juli, altså for et par dager siden. Dette for å knytte noen viktige punkter sammen. Et brev fra en av Wisconsin’s flotte senatorer,demokraten Mark Miller, som jeg fikk lyst til å gjengi i sin helhet, særlig på bakgrunn av hva skytevåpen i hendene på sinnsyke personer kan avstedkomme:
Dear Peter,
Thank you for contacting me to request that I vote against Senate Bill 93 which allows for the carrying of concealed weapons in Wisconsin. I, like you, am extremely concerned about protecting public safety. Unfortunately, SB 93 passed both houses of the legislature and was signed by the Governor on July 11 , 2011 as Wisconsin Act 35.
I do not believe that changing state law to allow more guns on our streets , and in places like shopping malls, hospitals, playgrounds, churches and nursing homes makes us safer. It is for this reason that I voted against SB 93. Many amendments were proposed on the floor of the State Senate which would have allowed for more safety precautions.. Unfortunately all of those amendments failed.
Again, thank you for taking the time to contact me regarding concealed weapons legislation. I look forward to hearing from you in the future on issues before the State Senate.
Sincerely, Mark Miller.
Jeg tenker, etter å ha lest brevet:
Menneskeheten går erfaringsmessig , i perioder, noen skritt fremover. Modning kan ta generasjoner, men også, som nå i Norge, blomstre opp og manifestere seg tilsynelatende plustelig. Borgerrettighetsloven ble innført her for nesten 50 år siden, en lov som ga alle borgere her like rettigheter. New York innførte for noen dager siden, rett til ekteskap mellom homofile. Mange der hadde ventet på dette 30 år.
Så får man, uventet og uheldigvis, men nesten lovmessig, noen tilbakeslag. Folket her i Wisconsin, som i andre stater, har gjort en dyrkjøpt erfaring: det å være hjemmsittere ved valg fordi man er frustrert og personlig skuffet over tingenes tilstand kan få uanede konsekvenser, som det skjebnesvangre valget her i fjor høst . Et sunt og levende demokrati krever årvåkne, nysgjerrige og helst kunnskapsrike mennesker og man bør ha tungen rett i munnen.
Tenke hva som gangner flest mulig. Dette siste kan dessverre synes som et tomt honnørord i mange av dagens samfunn.
Madison, som den åpne ,progressive og tolerante by den har vært helt siden Viet Nam-krigen’s avslutning, da også frontene sto steilt, har da også rent metalt blitt preget av Walker’s kontroversielle politikk. Atmosfæren er blitt en annen. Den er blitt stillere, man aner mer skjult bitterhet , sinne og selvrettferdighet og det har oppstått en politisk polarisering som oppleves om vond og uforsonlig og som det kanskje vil ta lang tid å komme ut av.
Jeg har et ønske og et håp: Måtte det gro frodig i sporet etter de mange unge, begavede og politisk engasjerte mennesker i Norge som alle ønsket en bedre verden, men som nå så brutalt er revet bort fra sin livsgjerning. Alt som har skjedd til nå, slik jeg følger det herfra, bærer bud om at gjerningsmannen aldri vil få rett , hverken i tanke eller handling.

Vennlig hilsen Peter

Peter Esdaile mot ny utstilling i Gulden Kunstverk

1. oktober åpner Peter Esdaile ny utstilling i Gulden Kunstverk. “Reisebrev” som han har skrevet gjennom sitt 5 år lange opphold i USA er utgangspunkt for denne utstillingen. Esdaile er en meget observant kunstner som suger til seg inntrykk der han befinner seg. Disse opplevelsene som kommer til uttrykk i jevnlige reisebrev (som også publiseres i denne bloggen) preger hans malerkunst. Maleriet under i formatet 160 x 150 cm portretterer den 60 talls musikerlegende Frank Zappa og har tittelen “It’s not getting any smarter out there”

Utstillingen vil bli en sterk multimedie mønstring over det lovende landet i fritt og usikkert fall.

Følg med på denne bloggen. Det kommer flere reisebrev.

Wisconsin sommer

Sommer i Wisconsin.
Det har vært varmt de siste dagene, over ” triple digit” som man sier her i værvarslingen , litt over 100 Fahrenheit, tilsvarende opp mot 40 gr. Hvilket visstnok er rekord. Som regel kulminerer slik varme og fordampet fuktighet fra innsjøene i lyn og torden, som nå i kveld, da ledsaget av et enormt regnskyll.
Naturen er, av forståelige årsaker blitt mer og mer nådeløs, også mot seg selv. Rett i nærheten ble et svært tre splintret av lynet, en stor grein brakk og la seg som en svær vifte over hele gaten, heldigvis uten å skade noen. Peonene utenfor huset var endelig blomstret etter en langtrukken, kald vår. Store kompakte knopper , fulle av skjønne hemmeligheter, var nå plutselig, over natten, nærmest mirakuløst, blitt forvandlet til knyttnevestore blomster, så rikelig utstyrt med talløse lag av hvite og rosa kronblader. Så, noen dager senere, som altså var etter kveldens og nattens våte herjinger, lå de der, som en stor styrtet hvit og rosa fugl i det grønne, med de lyse bladene spredt utover asfalten. Rått, urettferdig og meningsløst forgjengelig!
Tornadovarselet gikk også, Wisconsin blir stadig oftere rammet av nedslag, touch downs , til fortvilelse, sjokk og sorg for dem som blir rammet. Mange tar med seg sine kjæreste eiendeler og kryper ned i kjelleren når varselet går i et gitt område. Selv lever vi i den illusjon at vi er trygge så nær innsjøene Lake Monona og Lake Mendota. Tornadoer styrer vanligvis unna store overflater med vann.
Alt vokser i rivende fart i denne varmen, den innfødte Scarlet Pole Beans vokser omtrent 15 cm om dagen og vil nå ca 5 fot’s høyde ut på sommeren. Solsikkeplantene kan bli 4 meter .
De store eiketrærne på tomten er sannsynligvis så gamle at de muligens har vært i vekst før europeere kom til dette området. Vi elsker disse trærne, de er som kraftfulle og majestetiske monumenter, men skaper også litt jobb og hodebry for oss som lever under deres imponerende trekroner. De ser nå, omsider, ut til å ha sluppet sitt siste dryss av rakler for i år og jeg kan ta en pause i feiingen av tak og gårdspass i denne omgang . Jeg sier: i denne omgang, for i neste runde kommer ekornene , de grå, lekne, aktive og store amerikanske ekornene, som holder fest høyt deroppe i trærne og stadig kaster avbitte kvister og senere eikenøtteskall i hodet på oss . Sukk, jeg føler meg av og til som den evig trofaste vaktmester som så inderlig vel vet at han aldri vil bli arbeidsløs, da dette ”party i løvkronene” bare vil fortsette hele sommeren , til ekornene på et gitt tidspunkt forstår at det snart er høst og at de må skjerpe seg om de skal kunne samle forråd før vinteren.
Men, som sagt, i kveld regner og tordner det voldsomt, ja, det er også varslet hagl , og en haglskur her er ikke å spøke med. Sist, for noen uker siden, ”pepret” himmelen oss med hagl store som mandariner. Ateliertaket nede i Atwood-området , som er krumt og av bølgeblikk, ble bombardert så plutselig , høylydt og voldomt at jeg nærmest fikk sjokk. Luftangrepet var over etter 15 minutter. Hundrevis av hustak og biler ble skadet, inkludert vår egen. I et desperat og panisk forsøk på å ta meg hjem i uværet innså jeg at det selvsagt var for sent: små kratere hadde allerede satt sine spor utover hele taket og panseret.
(Skaden ble siden dekket av forsikringen, bilverkstedet hadde en snedig teknikk for slike situasjoner, alle de små bulkene ble ”massert” vekk via en egen avansert men tidkrevende teknikk, og ingen ting synes.Man slapp omlakkering)
Så , i kveld tar jeg ingen sjanser, blir heller hjemme i stedenfor å dra til atelieret fremfor å oppsøke en eventuell reprise på dette naturens ”freak show”. Jeg setter meg heller og gjør ferdig en liten epistel om en flott sykkeltur her forleden , en tur i strålende solskinn.
Sykkel- og friluftsbyen Madison har vært visjonær og oppfinnsom når det gjelder å tilrettelegge for et stort antall sykkelstier i og rundt byen.
The Drumlin Bike Trail er en av dem. Den ligger ca et kvarter unna. Etter å ha parkert, hektet syklene av stativet og spent på oss hjelm, la Christine og jeg i vei på denne bokstavelig talt snorrette sykkelveien som går gjennom et frodig og vekslende sommerlandskap, med gårder, nydyrket mark, enger, brakkland og et sumplandskap med gamle, døde trær; sølvgrå og uten bark, dramatisk stikkende opp i alle retninger lik skjeletter av forhistoriske dyr.
Det spesielle med denne veien er at den er lagt på på et forhenværende jernbanespor. Ca 100m m rustne skinner ligger der fortsatt, ved startstedet, som et memento, overgrodd av trær og busker helt siden 1960-tallet. Men, så er sporet forvandlet til en sjarmerende, passelig bred sykkelvei av hardstampet fin grus som knaser lett under hjulene der man triller avgårde .Veien er 9 mil lang, rett ,som sagt, landskapet er flatt og uten hindringer, og, som kjent er den korteste strekning mellom to punkter linjalrett. Veien går derfor helt til Milwaukee, den tidligere endestasjonen for tog herfra og til Lake Michigan.
Det som møter en nå i begynnelsen av juni er en vegetasjon så duftende , frodig og dampende fuktig at man blir helt overveldet. Naturen her er mektig på sitt eget sett, ja, kanskje ikke spektakulær, dramatisk og nærmest nifs som et stykke norsk fjellnatur, men, for undertegnede en like intens opplevelse i kraft av sin mektige horisontalitet, og ikke minst, på grunn av sitt ufattelig rike økosystem bestående av svære, ville blomsterenger med sine myriader av annerledes arter, sine myrer og sumplandskap med døde træer, og ikke minst, et rikt fugle og dyreliv. Sommerfuglene flakser nysgjerrig rundt oss, svære øyenstikkere passerer som små dronefly på vei mot ukjent mål. Mosquitos, myggen, kommer litt senere, når larvene er klekket. Det vil da komme invasjoner av mygg, som ikke representerer noe problem sålenge man er i fart, men stopper man opp er man sjanseløs. Da flaggermusbestanden som normalt spiser tusener hvert døgn, dessverre er truet med utslettelse på grunn av en infeksjonssykdom, kan man forvente enda større mengder mygg i år.
Likeledes observeres en rekke fuglearter der jeg i øyeblikket gjenkjenner The Red Robin og The Cardinal , der hannen , komplett kardinalrød og hunnen litt mer rødbrun og diskret, sirkler over oss i sin yre luftige pardans. Hannens lokkesang lyder som: (og det er min egen tolkning) Money-money- money spears- spears- spears!
Kikker man ned, kryper, løper og iler en rekke småkryp over veien. Kaniner, frosk og chipmunks, det siste et søtt lite vesen, som klippet ut av en av Disney’s dyrefilmer, med vakre, langsgående striper, et hypervåkent blikk og lynraske bevegelser. De sitter gjerne på bakbeina når de værer noe. Likevel, noen av dem er uheldige, har ikke klart overfarten og havnet under et sykkelhjul. De ligger der med beina i været og fortæres allerede sakte av maur og annet småkryp. Eller kanskje får falken øye på en?
Det fine med å sykle på en helt snorrett vei, der så mye skjer rundt en, er at man simpelthen slipper en del distraksjoner og trafikale forstyrrelser, bortsett fra noen steder, der veier krysser. Man slipper å vokte seg for overraskelser , (bortsett fra Chipmunks). Det er bare å holde seg rett på veien og la tankene vandre og man kan slik fullt ut vie seg magien i junisommeren . Ja, man glir etterhvert inn i en egen semi- meditativ tilstand der man rir sin sykkel nærmest som man ville ha ridd sin hest. Man kan tillate seg en betydelig fart om man bare tråkker i vei . Møtende syklister hilser alltid vennlig og bekrefter bare det en selv føler , en stor nærhet til naturen , et fysisk velvære , ja , simpelthen en salig lykke.
Trærne over en danner her og der løvtak som i en liten katedral og kaster dessuten, hvor landskapet åpner seg , skygger over den snorrette, lyst sandfargede veien så langt øyet kan se. Et fint stripet spill av skygger ligger bortetter , – som en egen , hemmelig strekkode.
Gamle rustne broer i kraftig støpejern passeres underveis. De er kraftig dimensjonert for en gang i fortiden å kunne bære lokomotiv og vogner. En gang, hevdet troverdige kilder, havnet et lokomtiv utfor en av de lengste broene. Det sank rett og slett i det sumpaktige området og ligger muligens der enda, hva vet vi?
Så , på venstre side, sykler vi forbi et bugnende kor av fiolette, rødfiolette og hvite blomster, lignende gjeiterams. De lyser intenst i skyggen av trærne. Phlox heter de her. (Kanskje også hjemme? ). Så, et stykke lenger fremme, denne gang på høyre side, et duftsjokk så intenst, av søtlig parfymert nektar at man bare må stoppe opp for sakte å innhalere et par dype drag. Den intense duften kommer fra et tett lappeteppe i gult og dempet oransje, tett fordelt over store busker. Jeg gjenkjenner dem fra Norge, men i en litt annen og større versjon: Vill kaprifol, Honey Suckle heter de her. Et vakkert navn man uvegerlig får lyst til å smatte på og prøve ut, som en god konfekt, før en gjentar det halvhøyt for seg selv: h-o-n-e-y -s-u-c-k-l-e.
Så har vi de fascinerende Locust-trærne, der hvert blad består av mange småblader som tilsammen danner et fint, gjennomsiktig grønt flor. Grønt er grønt, hevder noen, men , i alt det grønne finnes et mylder av nyanser og former, og , ikke minst, filtreres lyset på så ulikt vis. Eller, så har vi Sumach-buskene, med sine tunge,rustrøde frøklaser som etterhvert tørker inn og blir mørkebrune, men , der bladverket i seg selv senhøstes blir intenst rødfiolett(!) før det faller av etter første og andre frostnatt.
Det tar ca en halv time til den første gamle togstasjonen på vår vei , ( som selvsagt er nedlagt) i den lille sjamerende landsbyen Deerfield , grunnlagt i 1891, med i dag 2417 innbyggere (Herkomst: 41% av tysk avtamning, 22,7 % av norsk, 12% irsk, 6 % engelsk ,4,8% polsk, 4,2% italiensk. Forøvrig en ikke uvanlig fordeling av etnisistet og opphav her i Wisconsin)
Derfra går veien videre, forbi vide enger med den samme rike flora, over den lange broen(der lokomotivet etter sigende lå nedsunket i myra), noen Wisconsin-gårder her og der: røde karakteristiske låver med krumme eller brutte tak. Noen gamle, værbitte og forfalne, (noen sikkert fra nybyggertiden og perioden med norske innvandrere.) Pittoreske er de i seg selv , hadde det ikke vært for de stygge, falloslignende betongsiloene som mange bønder setter opp i dag.
Et spesielt spennede område er minnesmerket og gravrøysene etter den gamle indianerlandsbyen Aztalan. (Dette har vi vel og merke også sett tidligere). Her levde mange indianerstammer fra og med 1100-tallet. Palisadeverk markerer oppdelingen av byen slik den var. I det samme området ligger også innsjøen Lake Mills, som man i dag vet huser en urgammel pyramide i laftet stein på sjøbunnen. Dykkere oppdaget den for ikke altfor lenge siden, man vet ikke sikkert når den stammer fra. Noen hevder at den skriver seg fra Atlantis –perioden, altså fra en svært fjern fortid, kanskje etter siste istid, lenge før indianerne av The Woodland Period, som i seg selv strekker seg over et par tusen år tilbake. Teorien er at folk , dro fra Karibien og over fastlandet , mot nordvest og bosatte seg i dette området der isen etterhvert hadde trukket seg tilbake og smeltet i de store innsjøene.
En nasjon som av verden kalles ung og som i mangt synes å leve opp til denne beskrivelse, et samfunn som kan synes mer opptatt av nuet som et reallity show og i mindre grad reality , så blir det både korrektiv og flukt over slike tanker når man slik fornemmer de lange buene tilbake til fortiden.
Vi var kommet til et punkt på linjen der det var riktig å snu og vende tilbake, denne gang med kveldssolen midt imot.
Ha en god pinse!
Hilsen Peter

Madison Ground Zero II – en oppdatering

For de av dere som nå ønsker en pause fra Ski- VM i Oslo og er nysgjerrige på hva som foregår ute i den store verden, som f.eks i lille Madison, Wisconsin, byen som her borte er på alles lepper akkurat nå, så kan jeg her komme med en oppdatering som er spekket med politisk, ja nærmest teatral dramatikk.
Sist lørdag, altså for snart en uke siden, var man vitne til et enormt folkelig opptog mot Governor Walker og hans nye , svært så barske budsjettpakke, ”The Budget Repair Bill”, for å redusere statens $3,6 milliarder’s store underskudd. Men, la meg først skyte inn: Å redusere gjeld handler om prioriteringer og bevisste valg med politiske føringer og, om mulig, å ikke bruke kjøttøks med mindre man absolutt må. Mange eksperter hevder nå at Wisconsin var helt kapabel til å leve med gjeldsbyrden den har, ja ,og at det ville være bedre å heller redusere den gradvis, over tid, uten å måtte påføre samfunnet de voldsomme innskjæringene det nå står overfor, og som er brutale. Ordtaket å ”helle barnet ut med badevannet” synes nærliggende å bruke. Walker har til hensikt å fjerne gjelden på rekordtid, og de voldomme kuttene vil innebære en smertefull omstilling, ja, en ren rasering på mange områder, bl. a skolesektoren. Det er her snakk om en innsparing på $ 900 millioner på ett år, hvilket er nådeløst og egentlig helt unødvendig. Bak det hele ligger som sagt en skjult plan og den har jeg vært inne på på i forrige skriv.
Tusenvis av mennesker beveget seg fra alle kanter mot det politiske gravitasjonspunktet midt i byen, The Capitol , som også er byens hjerte og hjerne. Man regner med at over 100 000 mennesker var i bevegelse i et uendelig bølgende tog, med tusenvis av plakater, slagord, sang og rop i kvadraturen som omgir The Capitol. Utrolig mange i en by på litt over 200 000 innbyggere og den største folkemønstring i statens historie.
Der var tusenvis også på innsiden av bygningen. Jeg skylder, før jeg går videre, å opplyse følgende: I følge statens grunnlov er The Capitol et ”folkets hus”, der hvem som helst, uansett rang, har rett til å oppholde seg og få komme i kontakt med sine folkevalgte; et flott, åpent demokratisk grunnprinsipp som også handler om ytringsfrihet, transparens og nærhet til makten, og som i denne situasjonen virkelig har fått manifestert seg til fulle. Folk har overnattet, i såkalte ”sleep ins” i bygningen, natt etter natt, opptil 500 av gangen, i soveposer på medbragte liggeunderlag eller madrasser, som fargerike kronblader i en stor blomst omkring the Rotunda. Alle har tatt sin tørn, det er blitt sendt inn penger fra 60 nasjoner for å holde folk gående med mat og drikke, byens restauranter har likeledes stilt opp, i tillegg til at de har tjent mye på alle de tilreisende.
De 14 demokratiske senatorene lever fortsatt i skjul i Illinois, for å blokkere avstemningen av tidenes verste lovforslag, som bl. a ville bety slutten på fagforeningers forhandlingsrett og som på sikt også er et forsøk på å eliminere selve begrepet Union overhodet. Tenk dere hvilket ramaskrik om noe lignende skjedd i Norge!
Senatorene er slitne, bor på hotell, borte fra familien, for egen regning, men vet samtidig at de nå er folkets helter som alle snakker om. Walker’s folk og politiske støttespillere har gjort gjentatte forsøk på å innhente dem, lokke dem til å komme til avstemning, men forgjeves. De er blitt spionert på og Walker har forsøkt alt for å få dem til å gi seg. Nå har han valgt å gå fra gulrot til pisk: de får nå dagbøter på $100, han fjerner deres utgiftsbudsjetter og tar fra dem parkeringsplassene deres. Hvis de ikke innfant seg i dag innen kl 16.30 (og det gjorde de ikke) ville han anklage dem for forakt for loven og dermed kriminalisere dem. Da kan de ende i fengsel.Problemet er at ingen politikonstabel vil arrestere dem. Walker’s metoder og bevegelser blir selvsagt fortløpende gransket av motpartens advokater som mulig suspekte og kanskje lovstridige. En av dem, en kvinne, Ms Feinberg, sa på telf. i dag at hun nå får 90 %’s støtte for å stå på med sin ”ulydighets”-aksjon fra sin egen valgkrets, så her er det tydelig hvilken vei vinden blåser. Det gjelder overalt, 60 % i en fersk meningsmåling er for at forhandlingsretten skal bevares. 20% er mot. Ingen av senatorene har tenkt å kaste inn håndklet når så mye står på spill.
Bare for å si litt om stemningen i byen. Walker gikk på resturant for noen dager siden nede i byen. Han ble buet ut av restaurantgjestene og måtte ganske snart forlate lokalet. Likevel, han firer ikke en tomme og får beundring og støtte fra sin kant for sin evne til å stå løpet. Det har selvsagt skapt et politisk klima på langt under frysepunktet mellom de to fløyene av demokrater og republikanere.
Ved å oppholde meg i en slik, enorm opprørt og engasjert folkemengde i minus 14 grader fikk jeg en erkjennelse av at dette kanskje er begynnelsen på noe stort, et vendepunkt i et land som er i ferd med å bli overtatt av en infamt planlagt, fanatisk høyreekstrem politikk hvis konsekvens er utrolig få vinnere og et hav av tapere. Som kjent er forskjellen mellom fattig og rik økt eksponentialt de siste tiårene. I tillegg knaker middelklassen i sammenføyningene, den som jo her er samfunnets tradisjonelle ryggrad og der begrepet ”The American Dream” ble skapt som et mål som var innen rekkevidde for de fleste som oppførte seg vel og jobbet hardt. Den blir stadig mer uoppnåelig for de fleste.
Alle tv-stasjonene er her fortsatt, med sine svære parabolantenner på taket. Fox News er der også og har latt kameraene gå kontinuerlig. Men, tro ikke at det er for å dekke begivenheten som noe positivt ! Tvert om, deres nærvær handler kun om å fange opp potensielle drama, dvs . i påvente av at det skulle kunne bli opptøyer og bråk.
Men, altså, det blir kjedelig med fredfulle demonstranter i lengden, no Action! Teaparty-grupper ble bragt inn, i håp om å få sparket i gang noe, uten hell. Walker selv var inne på tanken, i sin famøse telefonsamtale med ”David Koch”, om å blande uroelementer inn i mengden. Slikt bråk ville gi høyrekreftene påskudd til å si: ”sa vi ikke at volden alltid kommer fra venstre?” (hvilket jo det stikk motsatte av sannheten). Siste nytt er at det har blitt funnet 29 patronhylser strødd omkring i bygningen. Mystisk, kan de fredelige demonstrantene ha vært så dumme at de har lagt igjen disse, mon tro?
Nyheter lik et budsjett skapes, formes alltid basert på valg og prioriteringer, og det gjelder selvsagt også Fox News. De søker alltid det som er sensasjonelt, voldelig, pikant, seksuelt pirrende og som tjener Murdoch og det korporative medieveldet hans best. Ikke hendelser og handlinger som handler om systemkritisk tenkning, oppvåkning og den form for sosial ulydighet som har slått rot her akkurat nå.
Med andre ord er de en eneste stor Paparazzi.
Interessant er at Canada nå har sagt nei til Fox News. Den konservative statsministeren Steven Harper ville slippe til Fox News forkledd under et annet navn, men det canadiske hoeyesterett og kanadierne som befolkning har sagt et tydelig og klart NEI. De foretrekker en mer balansert, sannferdig og våken samfunnsdiskurs som ikke besudles av løgn, fortielser, fordummelse og manipiulasjon som jo er essensen i Fox’s forsøplede medieprofil.
Fox’s medieøyne ble følgelig bevisst vendt bort fra denne store nasjonale begivenheten og over på Charlie Sheens famøse brudd med sitt team bak ”Two and Half Men”, og hans ravende, deliriske, megalomane uttalelser om alt og ingenting, ja først og fremst om hans eget grenseløse, selvrettferdige, narkobefengte ego på vei mot undergangen. Mediemat som Fox elsker fordi det også så lett avsporer fra og overskygger langt viktigere begivenheter, som kampen for basale menneskerettigheter, som høyresiden nå selvsagt frykter, ja kampen for, kanskje ikke et venstredreid USA for det vil neppe noen gang skje, men, i allefall et samfunn med større ærlighet og rettferdighet, som er stolt av sin vakre mosaikk av menneskelig mangfold. Mange tror fortsatt Obama også oensker mye av dette, (selv er jeg noe i tvil), men han trenger uansett skyvekraft nedenfra.
Walker’s budjett som ble fremlagt i går, innholder hårreisende forslag, som nok må sees på som en ren ønskeliste om ikke et diktat fra de mektige Koch-brødrene: outsourcing og privatisering av omtrent alt, fra vann og energiverk, skoler, branntjenester, resirkulering, (som er imponerende her), og som de er i mot, salg av store verneverdige våtmarksområder i nord. Studieavgiften ved det stolte og velrenommerte University of Wisconsin får kutt i sine bevilgninger, i tillegg må studentene bære en økning på 20% av sine studieavgifter som fra før er på stive $20 000 per år. Å privatisere the Public schools her som rangerer blant de beste i landet, kan, i tilfelle dette blir vedtatt, blir en tragedie. De nye, såkalte Charter Schools, privatskoler står klare til å overta. De kan slå ut svært forskjellig, progressive som kristenfundamentalistiske, der tendensiøs historieskrivning kan forme barn i ønskede retninger.Ref, Texas, der de nå har gjort det allerede, der Thomas Jefferson som var en ihuga forkjemper for skille mellom kirke og stat knapt lenger er nevnt, der historien om slaveriet er sterkt nedtonet, ja forskjønnet og marginalisert, dermed også historien om Lincoln. Likeledes historien om urbefolkningen og arbeidsfolks kamp og kår. Knapt nevnt overhodet.
Men, tilbake til demonstrasjonene. Politi og brannvesen valgte, sikkert overrraskende for Walker, å stille opp på demonstrantenes side, ja overnattet sammen med dem, en ganske symboltung og bevegende gestus. Walker var begynt å bli utålmodig og fikk probemer med å finne folk som kunne få ryddet bygningen. Han ville ha den ryddet før sin budsjett-tale. Han måtte tilslutt leie inn private sikkerhetsstyrker.
Demonstrasjonen foregår fortsatt i mindre målestokk og man kunne tro at dette betyr at de nå gir seg. Langt i fra, Wisconsinittene er seige og smarte. Det som nå skjer, mer bak kulissene, er svært spennende og egentlig ganske oppløftende: Ifølge Wisconsin-lov kan politikere bli tilbakekalt, såkalt ”Recalled”. Hvis nok underskrifter samles, vil de republikanske senatorene, som også mottok bestikkelser fra Koch-brødrene, miste sine plasser allerede i mai. Da vil Walker ikke lenger ha flertall. Han selv har rett til å sitte i ett år men, stemmer over 500 000 for et Recall når det gjelder ham blir det nyvalg om ett år og han som hadde vyer om å engang bli president i en fremtidig ny ”Reagan-Æra vil gå ned i historien som en pinlig, hatet og ganske dum parentes..
Det er detaljer i dette politiske spillet som også kunne nevnes, men det ville føre for langt .Dere har fått med dere hovedpunktene. Det gjenstår å nevne at den samme kampen for arbeidsfolks og middelklassens rettigheter nå foregår over hele landet. I Ohio i går gikk det samme rigorøse programmet desverre igjennom etter at tre tvilende republikanere, ved et smart trekk, ble skiftet ut og forslaget banket igjennom med en stemmes overvekt.
Det vil sikkert bli tilbakskritt og fremskritt, men i det store perpektiv, langs de litt lengre linjer, så handler denne kampen om hvordan USA som nasjon skal se ut innenifra.
Uansett,det ser ut til at folk har våknet nå og er villige til å kjempe, fordi noe vesentlig er i ferd med å gå tapt, nemlig the Social fabric of The United States. Og, fortsetter denne vinden blir Obama gjenvalgt i 2012 nesten garantert.
Beste hilsen Peter

Madison Ground Zero

Madison 22 februar 2011

Flyreisen over til USA var spesielt langdryg denne gangen: flere mellomlandinger enn vanlig, stappfulle fly, og dette midt på vinteren; ansikter av alle hudfarger sitter igjen på netthinnen. Likeledes kropper av diverse størrelser og omfang, som bukserer seg frem i midtgangen med sin håndbagasje, febrilsk letende etter en ledig hylleplass å stappe den inn i. Verden er overbefolket, også i luften.
Spesielt vil jeg huske, på den transatlantiske overfarten, den unge, slanke afrikaneren med fine ansiktstrekk, i enkel, brun, krageløs lindress, som er så typisk i noen afrikanske land. Han satt tre seter foran meg og utsondret en kroppslukt som var hinsides normal svette, den nærmet seg ammoniakk-stadiet. Hver gang han beveget seg var det som om, -ja nettopp en gass, spredte seg nedover langs seteradene. Den var overveldende og umulig å unnslippe. Svoren antirasist som jeg er, fant jeg det utenkelig å påkalle purserens oppmerksomhet omkring problemet. Å finne en annen plass var ikke mulig. Jeg valgte heller å gi meg hen til ulukten, forsøkte på et vis, i fantasien, å forestille meg fenomenet kroppslukt, transpirasjon, i middelalderen, eller på en fuktig sommerdag, i en trang gate, i fattig-London, på Dickens’ tid.

Dagen etter ankomst:
I Madison var det rent vårlig og de store snømengdene fra en uke før var ferd med å smelte vekk under den allerede intense sola. Man forsto snart at noe annet også var i emning: en type politisk vårløsning og protest som ikke hadde inntruffet på mange år, ja ikke siden 70- tallet, da Madison, med sine tusenvis av våkne og rebelske studenter ble ett av the hot spots for nasjonal protest mot Vietnam-krigen. Protestene pågikk i ukevis, UW’s matematikkbygning, Sterling Hall, ble sprengt i lufta fordi instituttet var involvert i forskning og samarbeide med krigsindustrien og således krigsprofitør. Men det er en annen historie.
Den mer aktuelle foranledningen er denne: Etter mellomvalget i november feide en ny republikansk vind inn over staten, godt hjulpet av the Tea Party Movement og the Koch-brothers (se google).Dessuten Voter Caging, iscenesatt av the Koch Brothers og deres kumpaner, ja faktisk selveste Karl Rove: en tvilsom måte å forhindre minoritetsgrupper i å stemme på. De stemmer som kjent demokratisk. Har skrevet om det før, (sjekk google her også). I allefall, denne saken er under etterforskning. I Wisconsin har demokrater sittet ved makten i 12 år og var kanskje blitt noe vel komfortable og mette av makt, hva vet jeg. Den avtroppende guvernøren, Jim Doyle ønsket å pensjonere seg og etterlot et budsjettunderskudd på over 3 milliarder dollar, en alarmerende stor sum, som, i nasjonal sammenheng, bragte Wisconsin inn på listen over stater med størst underskudd og der alvorlige kutt var nødt til å måtte komme.
Konsekvensene av Bush’s vanstyre ser man overalt, også her, og kan ikke alene lastes den sittende delstatsregjering: utflagging av jobber, økende arbeidsløshet, tvangsauksjoner av hus,( foreclosures) en erodert middelklasse som samlet gir staten mindre skatteinntekter. I tillegg var Doyle humanist og implementerte kostbare sosiale hjelpeprogrammer, bl a Badger Care, gratis helsetilbud til enslige med små barn, Commonwealth, et program for tildeling av rimelige boliger til økonomisk ressurssvake, Medicaire, gunstige helsetilbud til eldre. Alle programmer som var ment å forebygge mot enda mer fattigdom i en stat som allerede har tydelige arr på dette området.
Den nye guvernøren, Scott Walker, republikaner og teaparty-mann, tenker helt annerledes. Han er vellykket forretningsmann, ikke spesielt velutdannet, men, en handlingens mann og en slu pragmatiker.( Det siste vil vise seg). Dessuten en kommende stjerne i det republikanske partiet, – en ny Reagan sies det. Ung, pen, men ukarismatisk, har han satt seg rigide og ambisiøse mål: å kutte budsjettunderskuddet på rekordtid. I løpet av sine to måneder ved makten har han klart følgende: å sende i retur en stimuluspakke fra Obama på $800 mill. bestilt under Doyle, øremerket bygging av høyhastighetstog mellom Wisconsin’s større byer, samt knytte dem til Chicago og Minneapolis. Et amibisiøst og selvsagt miljømessig høyst betimelig infrastrukturprosjekt som ville ha skapt 15000 sårt trengte arbeidsplasser. Mye var allerede godt i gang: spanske tog var bestilt, stasjoner og spor plottet ut på kartet. Her er landskapet flatt og graving av tunneller ikke påkrevet.
Så kommer valget og alt dette kullkastes over natten.
Det vil si, Walker hadde dette som ett av sine valgløfter, med teflonaktig arroganse å sende “pakken” i retur, da han fant prosjektet økonomisk uansvarlig, (og selvsagt ikke er noen ihuga miljøforkjemper). Sett fra ett ståsted var det kanskje uansvarlig, med tanke på landets astronomiske gjeld. Dessuten var det ikke stor nok oppslutning omkring dette. Mange her, særlig utenfor byene, er selvsagt lite urbane i tankegangen og er såre tilfredse med sine pickup trucks og suver. Slik sett hadde han ryggdekning blant mange velgere.
På den annen side er mange økonomer enige om, som Robert Reich, Clintons tidligere handelsminister og nobelprisvinneren Paul Krugman, at stimuluspakkene burde ha vært enda større, basert på den teori at kun ved å bruke penger, sprøyte penger inn i en stagnert økonomi, skape arbeidplasser, få opp forbruket kan man få hjulene i gang og på sikt komme seg ut av resesjonens lammende grep. Det å bygge ut infrastruktur er ,på alle måter, uansett, en god investering.
California, under demokraten Jerry Brown grep begjærlig sjansen og sikret seg det avviste beløpet til sine togprosjekter i den lange kyststaten med over 50 millioner mennesker.
I tillegg har Walker nå, og nå snakker vi om 12 februar 2010, etter at han først har delt ut $160 millioner til sine businessvenner, som “stimuluspakke” for økt næringsetablering, deretter med kjøttøks gått løs på alle statsansatte, lærere, bibliotekarer, bussjåfører,politi, brannmenn osv. som allerede fra før har akseptert en innsparing på $100 millioner! Alle ser alvoret i situasjonen og vil hjelpe staten ved å ta sin del av byrden. I tillegg vil han at folk skal betale mer av sine egne sykeforsikringer og spare mer til egne pensjoner, hvilket også de fleste er villig til å gå med på under de ekstraordinære økonomiske omstendigheter man er i . Det som imidlertid har opprørt folk mest er hans forslag om å fjerne forhandlingsretten, dvs umyndigjøre (les: avskaffe) fagforeninger som motpart når det gjelder alt annet en lønn.
Og her går grensen for hva folk er villige til å gi fra seg!
Wisconsin har en lang og heroisk forhistorie når det gjelder fagforeninger. Det var her det hele startet , kampen om retten til et verdigere arbeidsliv, et liv med selvrespekt , til 8-timers dag og weekender. Senator Robert la Follette var her, tidlig i det tjuende århundre et stort forbilde fra staten. (Sjekk google)
Selvfølgelig er hele denne strategien styrt fra øverste hold i det republikanske partiet. Får man via media hamret inn hvor unødvendige og kostbare Unions er, hvor korrupte de er, (og noen går ikke helt fri her), så vil de tilsutt forsvinne, er planen. ”Skal man kunne konkurrere med China må lønningene ned”, hevder de.
I tillegg ville mye være oppnådd for å sikre et evig republikansk styre. Hvorfor? Jo, det var fagforeninger som gikk i bresjen for å få valgt Obama, gikk fra dør til dør, som ga penger, store summer også ,(selv om de langtfra kan sammenlignes med den enorme innsprøytingen av kapital fra de store selskapene til den andre siden). Fagforeningsmedlemskap har gått ned fra 30 til 7% på ti år, så de er på god vei til å få dette til.
Overhøres ordet “Union” på en arbeidplass, som f.eks Walmart, kan man risikere å bli oppsagt på stedet.
Det er med andre ord en av demokratiets viktigste bastioner som nå står for fall med mindre man kjemper hardt og langvarig tilbake.
Dette er samtidig en klassekamp forårsaket av de økende forskjellene mellom folk. Det som akkurat nå skjer i Madison er avgjørende for hvordan vanlige mennesker’s, m.a.o middelklassen’s liv og arbeide vil komme til å bli i den kommende fremtid og vil slik være prøvesteinen for for hva som kommer til å skje i andre stater i USA, som New Jersey, Ohio, New Mexico, Florida, der republikanske guvernører følger svært godt med i hendelsene her.
Walker ønsket avstemning denne uken og demokratene forlot salen resolutt for å unngå såkalt Quorum , plenum og slik blokkere et resultat som ellers hadde gått i republikansk favør. De måtte reise ut av staten for å unngå, med makt, å bringes på plass av sheriffen. De oppholder seg, på ubestemt tid, ett eller annet sted i Illinois, staten i sør, som nå er demokratisk. Delstatsrepresentanter fra de nevnte andre stater har gjort det samme, nemlig rømt.
I mens pågår et selsomt og fargerikt scenario nede i selve Capitol-bygningen: tusenvis av mennesker , hovedsaklig unge, har inntatt bygningen, natt og dag , holder appeller, forteller historier, synger og trommer. Over balustradene på den ærverdige bygningen henger hundrevis av bannere med vittige, såre, oppfinnsomme, lidenskapelige, tildels skarpe slagord som illustrerer situasjonen og vitner om besluttsomhet og sinne. De sover på harde steingulv og får mat bragt inn allestedsfra. Ja ,ungdom i Egypt har nå hørt om Madison og ringer inn og bestiller pizzaer for å holde dem gående. Alt foregår i de fredligste former. Selv en liten gruppe Teabaggere nå sist lørdag klarte ikke å hisse opp sine motstandere ved å kalle dem pigs, bottom feeders etc. Brannvesen og politi har sluttet opp om aksjonen og står kun og ser på. Walker krevde ikke lønnskutt av disse og håpet slik å splitte gruppene statsansatte.
Mange har kommet langveisfra for å delta. Sålenge de holder appeller har de rett til å være der og dele sine historier, som ofte er sterke og forteller om mennesker som allerede lever på små marginer og som med Walker’s nye sparetiltak, The Budget Repair Bill, vil havne utfor stupet.
Man erkjenner at det skjer en oppvåkning og revolt blant ungdom verden over akkurat nå, som har fått nok av diktatorer, korrupte politikere og korporasjoners makt.
Sist lørdag var det nesten 100 000 mennesker utenfor på Capitol Square, en kolossal menneskemengde, og inn i selve bygningen kommer det tusener hver dag. Hvor denne styrkeprøven ender, er i skrivende stund uklart, men at Walker, med sin stahet, har satt temaet Union’s rights på kartet, og synliggjort hvilke krefter som er i ferd med å overta i dette landet, er hevet over enhver tvil.
Jeg vedlegger noen fotos som forteller sitt.

Dagen etter: I dag har ganske utrolige ting skjedd og jeg vil forsøke å være raskere ute enn norske medier, som jeg nå ser også dekker denne viktige og historiske hendelsen.
En person fra medieselskapet Buffalo Beast ringte inn til guvernøren i dag og lot som om han var David Koch , milliardæren som har støttet Walker med hundrevis av millioner. Som dyktig impersonator kom han med en snedig løgn, via forværelset, direkte inn til guvernøren som faktisk trodde at dette var Koch. De la i vei ut på en lengre samtale, høyst konfidensiell, der han han avslørte strategien videre. Bl.a hadde han en plan der han skulle lokke de landflyktige demokratene tilbake til en fordomsfri samtale på sitt kontor, og så , fordi de var i huset, skulle han raskt erklære quorum, for så å banke loven igjennom. (Han sa han også hadde et balltre bak sin skrivepult.) Utrolig! Walker har tydeligvis også ”lovet” Koch mer makt i Wisconsin, der Koch Industries eier mye fra før. Bl. a har han planer om privatisering av de statlige energi og vannforsyningsselskapene og så, i sin tur, la Koch få overta disse. Koch-brødrene har tydeligvis et ustoppelig og umettelig behov for makt og enda mer penger.
Kunne man få oppleve et mer underlig scenario på film? Neppe.
Den famøse samtalen er nå ute på you-tube og er så pinlig og kompromitterende for den spyttslikkende guvernøren at mange lurer på om han kan bli dømt for utroskap eller korrupsjon . En etikk – komite er i full gang med å granske saken.
Mubarak ble man kvitt etter 18 dager. Nå spør man seg , hvor lenge vil Scott Walker bli sittende?
Jeg får gi meg her, det er seint, jeg stikker nå ned til Capitol for å se hvordan ungdommen har det og ønske dem godnatt.

Vennlig hilsen Peter

“Armed madhouse”, refleksjoner etter skytetragedien i Tuscon

                                               Armed Madhouse.

      Noen refleksjoner omkring våpen  og ekstremisme  nå, en uke  etter massakren i Tucson, Arizona.

Tittelen skriver seg fra en bok skrevet av Greg Palast, en modig, undersøkende journalist som nå mest jobber for BBC fordi han fant at arbeidsvilkårene for  sannhetssøkende  og  systemkristiske journalister  var blitt stadig  vanskeligere i dette landet.  Greg Palast, har vel, mer en noen annen, avdekket mange av  uhyrlighetene begått under Bush og Cheney-regimet samt avslørt oljeindustriens mange dulgte avtaler  og miljømessige overtramp. (Sjekk ham paa google)

Massakren i Tucson, Arizona har for alvor  vist  at USA er et land  i særklasse når det  gjelder drap forårsaket av skytevåpen. Ikke noen nasjon i verden faar flere drepte hvert  år som resultat av den avsindige virksomheten som skyting er. En virksomhet som  defintivt blir forsterket, ja, oppmuntret av en helt  forskrudd medievirkelighet, som nærmest lever i et parallelt univers, og som maner frem  angstspøkelser og fiktive fiender 24 timer i døgnet av regelrett spinngale tv-”personligheter”, som  Glenn Beck,  Rush Limbaugh og  Shawn Hannity og, dessverre mange fler som gror opp som paddehatter, særlig midt og sør i landet. Dette landet   har jo fra før en lang og blodig historie når det gjelder politiske drap, seksualmotiverte drap , mafiadrap, drap som følge av hverdagsran, og sist men ikke minst, drap utført av, særlig menn, i sterk mental ubalanse og  med vrangforestillinger,  hvilket  var tilfelle i Tucson.

 For tiden er hatet og kløften  mellom samfunnsgrupper og partier  så smertelig og nærmest uoverstigelig  stor at man definitivt  er kommet inn  i et uføre, som  i verste  fall,  kan føre til det rene barbari, en tilstand som underminerer  og håner enhver moden, demokratisk samfunnsdiskurs.

 I beste fall klarer man etterhvert å strekke ut en hånd, eller i allefall respektere motpartens syn og tanker. Likevel, akkurat nå går det ganske hett for seg og det vil det sikkert gjøre  frem til nytt presidentvalg i 2012.

Det  republikanske kongressmedlemmet  Peter King foreslo nylig at folkets  reperesentanter  burde ha en  700 fots jernring rundt seg  når  de er ute blant folk. En  annen tulling mente at det nå var på tide å bevæpne kongressrepresentantene.   En Lokal (republikansk) politiker her i Wisconsin forelso noe lignende,  at alle lærere i skolen  skulle bavæpne seg etter at en ung mann på 15 skjøt og drepte en  rektor på en skole for et par år siden da rektor la seg imellom og slik forhindret massedrap på medelever.

For meg representerer  dette det totale fravær av rasjonell  tenkning, noe jeg dessverre opplever så ofte i forbindelse med diskusjon om våpen og våpenbruk. Dessuten et panisk forsøk på å finne løsninger ved å begynne i  helt feil ende.

Man må vel heller stille spørsmålet: hvordan kunne  gutten ha med seg  våpen på skolen? Hvorfor var han en ulykkelig einstøing, hvorfor var han skoletaper og  ble mobbet , hvordan var hjemmemiljøet osv.

Og her kommer man umiddelbart  inn paa en viktig  side av denne tragiske utviklingen:  fravær av psykisk helsevern. Som dere vet koster det å være sykeforsikret  her borte, ofte mer enn hva etterhvert mange har råd til. Og det er dessverre slik at de som trenger det mest  ikke  får  tilgang til det. Jeg har  kanskje fortalt om dette før, den nye helseplanen, som trer i kraft i 2013 , at den vil inkludere  minst 30 millioner flere mennesker, gi forsikringsselskapene langt større inntekter og samtidig kunne dempe prisøkningen på premier da de får en større pool av tildels subsidierte pasienter med dårlig råd. På sikt skulle den også kunne medføre en ikke ubetydelig innsparing  i verdens dyreste helsevesen, som  per i dag , i tilbud, dekning  og kvalitet likevel ikke rangerer høyere enn på tredevte plass , jeg tror 34, – etter Slovenia. Den nye loven  som har  klare forbedringer i forhold til dagens system, men også mange svakhetspunkter,   ble etter mye tautrekking og mange kompromisser vedtatt og er slik sett, et fremskritt på  den lange veien mot  single payer-systemet,  som ligner vårt, altså et skattefinansiert  nasjonalt  helsesystem som dekker alle. Staten  Vermont har nå vedtatt å prøve ut denne ordningen. Lykkes de der kan det  fort få  smitteeffekt.

Men , problemene når det gjelder psykiatrifeltet   skriver seg fra tiden med  president Reagan. Han stengte rett og slett en  rekke psykiatriske klinikker  over hele landet på 80-tallet, en  grei salderingspost i en tid der han  ville fokusere på sitt  kostbare stjernekrigsprogram. Mange  psykisk syke ble overlatt til seg selv og man har  siden fått en opphopning av  lidelser  som er blitt en stor belastning for dem det gjelder, for pårørende og samfunnet som helhet. For ikke å snakke om alle de tusener av soldater som kommer hjem fra de to meningsløse  og endeløse krigene med store psykiske problemer. Selvmordsraten blant dem er kjempehøy og peker bare en vei, oppover. Over 150 i fjor, langt flere blirr det nok i år. Krig er ødeleggende på så mange plan.

Jared Loughner, (uttales Laafner) hadde også åpenbare problemer, varsellysene ble tent av både nærmiljø og skole, og når han selv sikkert var for stolt til å be om  hjelp  og det heller  ikke var noen oppsøkende  instans så måtte det gå  som man fryktet.

De første paragrafene  i Grunnloven som omhandler  retten til uttrykksfrihet og retten til å bære våpen ansees som nesten hellige av mange. Den blir,  på nærmest perverst vis, hegnet om og dyrket i en slik grad , og det er jeg ganske sikker på,  at hvis det ble utstedt ordre  fra regjeringshold, om at alle skytevåpen i landet  skulle  inndras,  ja, så hadde det blitt borgerkrig.  Det er simpelthen, per i dag,  en umulig oppgave å danne seg oversikt over det svimlende antall våpen som finnes ute i folkehavet. Det  finnes også hundrevis av topp utstyrte, hemmelig trente  militsgrupper mange steder, ofte  i landets mer avsidesliggende deler, der det å være mann er synonymt med det å ha flest mulig våpen. Det er oftest høyreekstreme unge menn, også kvinner, som befinner seg i konstant og fanatisk  motstand  mot omverdenen,  i kamp  for å forsvare disse rettighetene, samt å bekjempe all tenkelig føderal innblanding, som den nye  helseloven,  i det hele tatt alt som smaker  av sosialisme, rasemessig  respekt og likhet og   humane menneskerettigheter for immigranter. Og, ikke minst,  for å nedkjempe Obama, som de ser på som en fremmed , som dessuten er svart, og, som  de hevder, gjør forsøk på å distansere landet fra  tradisjonelt ”amerikanske verdier”.

 Den gangen grunnloven vedtok retten for militsgrupper til å bære våpen  var det snakk om musketter med blykuler som tok tid å lade. I dag snakker man om stadig mer avanserte drapsvåpen, som maskingevær og eksempelvis den populære, lette semiautomatiske pistolen Glock 19, med opptil 33 runder med patroner, den som Loughner brukte. I Arizona finnes ingen restriksjoner, intet krav om bakgrunnssjekk for noen over 18 år. Enhver kan gå inn på Walmart å kjøpe seg hva de måtte ønske av drapsvåpen. Interessant er å nevne at salget av våpen gikk til himmels i Arizona i dagene etter massakren. Det var næermest hamstring. Sikkert fordi mange så for seg kommende restriksjoner.

Texas og Arizona står dessuten for  produksjon og salg av brorparten av alle våpen som havner i hendene på mexicanske narkokarteller som intimiderer og dreper tusenvis av mennesker hvert år.

For meg er  det en eklatant og tragisk motsigelse i  dette med retten til å bære våpen og samtidig inneha retten til  uttrykksfrihet. For når kan man  si at man kan nyte full  uttrykksfrihet når denne samme rett så ofte blir truet og kneblet  av folk med våpen i hånd ? Når vil dine synspunkter og holdninger kollidere med mine og hva kan jeg gjøre med dette? Akseptere et annerledes univers, forsøke å bygge bro, eller eliminere motstanderen. Her kan det virke som den siste  løsningen ofte er blitt mainstram på høyresiden. Ref. Palins kart over motstandere. Og, dessuten, hvor går grensen mellom offensiv og defensiv bruk av våpen?

Politi ,som ser en  person  trekke hendene opp av lommene for å løfte dem i været  som tegn på overgivelse, har stadig oftere skutt for å forsikre seg om at de ikke bar på våpen. Marginene blir små i et høyspent og angstfylt samfunn, der også politiet er svært utsatt og skremmende ofte dør i episoder som dette. Chicago, tre timer unna har en lang  og stygg tradisjon her.

Om det er glorifiseringen av det gamle frontierlivet som fortsatt gjør at så mange her borte har det nærmest som ryggmargsrefleks å alltid skyte på noe og noen,  alle cowboy-filmene som holder liv i mytene, eller  om det er en  kombinasjon av dette og den konstante påvirkningen fra  den  ekstreme høyresidens volds og drapsretorikk  som dominerer 90 % av mediene her, skal vaere usagt. Glenn Beck hevdet nylig at han gjerne, med egne hender, ville ønske å ta livet av Michael Moore, eller om han ikke var i posisjon til dette så etterlyste han en som ville gjøre det for ham.  Jeg  vil tro at ethvert  samfunn med en viss  etisk normalitetskodeks   og statlig mediekontroll ville si opp en  ravende gal fyr som Beck med umiddelbar virkning.  Men, neida, ikke her,  han er  tvert i mot blitt  stor  medieindustri og om Fox News skulle synes han ble en smule for drøy, så er han nå mektig  nok og har dessverre  tilhørere nok til å kunne  danne sitt eget mediekonsern. I visse stater med mer opplyste tilhørere er  han heldigvis en dalende stjerne. Her borte snakker man om ”listeneres who are underinformed” eller ” low information listeners”.

Jeg stiller meg ofte det alvorlige  spørsmålet  om USA noen gang, noensinne kommer til å vokse opp som nasjon, komme seg ut av det voldsutagerende  og rasende pubertetstadiet som er en slik ulykke for  for landet selv, ja for verden?

Den åpenbart  mentalt forstyrrede  morderen Jared Loughner, ble i dag avslørt på bilder,tatt av ham selv , fra natten før drapene, kun iført g-string og med pistolen  holdt foran sine edlere deler,  som i et slags besettelsens manndomssrituale  dagen før den grusomme handlingen fant sted. Når det gjelder Loughner og Gifford så går det  en rød tråd tilbake til 2007.  Han  var på et folkemøte  der den  karismatiske og søte Ms Gifford talte   og stilte henne  det bisarre spørsmålet: Hva gjør regjeringen med alle ordene som kommer i veien?

Hun ble sikkert perpleks av  spørsmålet og unnlot å svare.

Man kan stille følgende hypotese: Han, som ikke fikk svar har muligens  bygget opp en motvilje mot henne som senere kan ha utviklet seg til blanding av  besettelse  og hat. Hennes støtte til Obama’s helseplan pluss  at han stadig hørte og lyttet til ”indre stemmer ” gjorde ham til  en tidsinnstilt bombe.

Som gammel  pasifist og militærnekter har jeg  de siste dagene selv stilt meg spørmålet om jeg ville kunne være i stand til, slik forholdene utvikler seg her borte, å bære eller oppbevare våpen som ren beskyttelse. Min indre stemme roper umiddelbart NEI!  Jeg er ingen hatende person, men våpen kan jeg med hånden på hjertet si at jeg hater. Deres ultimate mål er å ta liv  enten det skjer i selvbeskyttelse eller ei. Jeg hegner om og elsker livet. Jeg hater våpenestetikken, glorifiseringen av volden,  de endeløse voldsfilmene, videospillene, de meningsløse tapene av menneskeliv og de traumatiserende ringvirkninger de får  for omverdenen.  Slik jeg ser det øker faren for enda flere drap, ikke færre,  ved at flere har våpen. Logikken fra motparten  går ut på , at med større  utrygghet forårsaket av   vold,   desto mer eksponensialt øker utryggheten og angsten for at noe kan skje og dermed behovet for våpenbeskyttelse.

 Man kan bare se for seg  følgende scenario: at  alle som møtte opp på torvet i Tucson, (uttales Tusånn), for å høre på Gifford,  bar våpen. Ville ikke dette, ved  første utløste skudd,  kunne  ha medført en blind,  panisk, first strike  skyteorgie som ville ha drept og såret omtrent alle?

Paramediken  Hernandez var der og  reddet Gifford, holdt hodet hennes høyt så hun ikke skulle bli kvalt av sitt eget blod, (hun ble skutt gjennom den den ene hjernehalvdelen og kulen traff ikke sentrale deler av hjernen og er nå mirakuløst nok på bedringens vei.) Han var ikke bevæpnet .Den   eldre mannen som umiddelbart la seg ned som skjold over sin kone og reddet  henne,  ble selv skutt og drept og var ikke bevæpnet.  De handlet ikke instinktivt i selvforsvar, men for aa redde de som var nærmest. De var endog  i sekundene marerittet pågikk sikre på at kulene ville penetrere dem selv hvert øeyeblikk. Når historien om Tucson vil skrives så vil ikke minst denne utrolige heltmodighet og uselviskhet stå  lysende  for ettertiden.

NRA staar for National Rifle Association, en mektig organisasjon som med et utall lobbyister sørger for at våpenindustrien alltid får det som den vil,  at kjøpslisensen for våpen er så  lite restriktiv som mulig og at den svulstige frihetsideologien rundt det hele holdes levende, selv hvor  ødeleggende inkonsekvent og absurd den er.

Jeg minnes Michael Moore, som mot slutten av  filmen  ’Bowling  for Columbine” får audiens hos selveste Charlton Heston på sine gamle dager. Han var formann i NRA og ble stilt  noen kritiske spørsmål omkring våpen og restriksjoner på våpen, da relatert til tragedien på skolen i Columbine. Hadde dette vært en  1700-talls duell hadde  den barske Heston blitt slått til marken med noen få kårdestøt av den overvektige, men briljante og kløktige Moore. Moore’s spørsmål var så overrumplende, ærlige, modige  og lite flatterende for Heston og hans organisasjon at intervuet etter en kort stund nærmest kortsluttet  og Moore  selv vist på dør.

Man rystes  av denne tragedien . La oss håpe, hvis man skal se noe  som helst positivt komme ut av dette, at den   har en slags katarsisvirkning, at de ekstreme tv-personligheter tar rev i seilet  med sin retorikk. Selv  tviler jeg dessverre her. Er det noe de mangler så er det evnen til selvinnsikt, retrett  og apologi.

Men, hvis det kan  medføre at flere våkner opp og sier STOPP og dessuten forhindre at Sarah Palin erstatter Obama som den neste president  i 2012 så kan man i allefall  si at en lærdom vokser  ut av tragedien.

Vennlig  hilsen Peter

(som forresten blir  i Norge mellom 22 januar og 15 februar)